MEDLEM AV NORSK OSTEOPAT FORBUND
MEDLEM AV NORSK OSTEOPAT FORBUND
Av: Christian Fossum DO
Osteopatien ble grunnlagt av den amerikanske legen Andrew Taylor Still (1828
– 1917) mot slutten av 18-hundretallet. Frem til da hadde medisinen
i Amerika beholdt mye av sitt middelalderske preg; utdannelsen var dårlig
organisert, og det hersket liten kontroll over hva og hvilke metoder som pasienter
ble utsatt for. Det var under disse forholdene at A. T. Still valgte å
gå egne veier i utviklingen av et nytt behandlingskonsept: han tok utgangspunkt
i kroppens detaljerte anatomi, biomekanikk og forholdene mellom sirkulasjon
og drenering, og resonnerte seg frem til at avvik i disse anatomiske og fysiologiske
elementenes normale funksjon førte til en redusert helsetilstand.
I 1892 åpnet A. T. Still ”American School of Osteopathy”
i Kirksville, Missouri (i dag Kirksville College of Osteopathic Medicine)
som den første utdannelsesinstitusjonen for osteopati. Her ble i stor
grad manuelle undersøkelses- og behandlingsteknikker undervist, og
denne institusjonen er anerkjent som den første systematiserte og organiserte
undervisningen av slike behandlingsprinsipper.
Osteopati ble for første gang introdusert i Europa i 1898 av John Martin
Littlejohn (1865 – 1947), professor i fysiologi ved American School
of Osteopathy i Kirksville. Han holdt en rekke forelesninger om behandlingsformen
og profesjonen i London, og i de påfølgende år også
i Frankrike og Tyskland. Littlejohn var en av de tidlig profilerte forfatterne
innenfor profesjonen, og beskrev tidlig osteopatien i hva en kan gjenkjenne
som holistiske eller helhetlige begreper da han kalte den ”vitenskapen
om tilpasning”: den menneskelige organismen lever i et miljø
som blant annet har fysiske, psykiske, sosiale og ernæringsmessige aspekter,
og velvære er den tilstanden en er i når en lever i balanse med
disse aspektene. Han betraktet redusert helse som en ubalanse i dette, og
osteopatens oppgave var derfor å hjelpe pasienten tilbake til optimal
funksjon. Utover klassiske fag som anatomi, fysiologi, biomekanikk og manuelle
ferdigheter, innebar dette også visse kunnskaper fra psykologien og
ernæringslære. Littlejohn vendte tilbake til Europa for godt i
1913 og åpnet i 1917 British School of Osteopathy i London, England.
Osteopatien har utviklet seg noe forskjellig i Amerika og England. I Amerika
har osteopatisk medisin vært godkjent og praktisert som en komplett
medisinutdannelse i alle 50 statene siden 1973. I tillegg til et fullverdig
medisinstudium undervises studentene utover dette i osteopatiske prinsipper
og praksis. Det er i dag kun mellom 5 og 10 % av alle osteopatene i Amerika
som spesialiserer seg på og praktiserer manuell medisin i sin helhet.
I England forble osteopatien en profesjon begrenset til manuell undersøkelse
og behandling, dog i primærhelsetjenesten. Siden 1993 har profesjonen
vært lovregulert, og samme år anerkjente den engelske legeforeningen
osteopati som en ”diskret, klinisk disiplin”. I dag foregår
utdannelsen ved skoler som er tilknyttet universiteter og er 4 til 5 år
fulltid. Osteopater i England har i dag rett til å henvise pasienter
samt skrive sykemelding. En lignende situasjon har en i Australia og New Zealand.
I disse landene betraktes ikke osteopati som alternativ medisin men som en
komplementær behandlingsform til andre behandlinger og medisinske intervensjoner.
Siden tidlig på 1990-tallet har forskningen kvalitativt forbedret seg
i forhold til bruk av metode, statistikk og publikasjoner i anerkjente medisinske
tidsskrifter. Denne forskningen foretas primært av utdannelsesinstitusjoner,
universiteter og forskningssentre i USA, England og Australia, og i den senere
tid også til en viss grad i Norge.
